Sjelevinner var et sentralt begrep i min ungdoms pinsemenighet. Å være en sjelevinner var på mange måter hensikten med å være en kristen. Derfor var det også mange aktiviteter som hadde det som formål:
- Friluftsmøter (med mikrofon, høyttaler og 50 meter avstand til tilhørerne)
- Husbesøk (slik Jehovas vitner fortsatt gjør)
- Gå på gata med traktater (er det noen som vet hva traktater er?)
- Gå på gata og «vitne»
I våre dager gjør man det på andre måter, eksempelvis:
- Tilby gratis vafler og kaffe sent på kvelden/på natta
- Be for folk på gata (uansett hvilke behov de måtte ha)
Å fortelle om sin tro til sine nærmeste, det vil si familiemedlemmer, skolevenner, arbeidskamerater, etc. er en tidløs aktivitet som jevnt og trutt gir resultater.
Men det er mye som tyder på at kristendommen er på vikende front i vårt land. Slik jeg ser det, er det flere typer statistikk som er interessant her:
- Antallet som har en kristen tro
- Antallet som er aktiv i et kristent fellesskap
- Antallet som tar avstand fra kristen tro
Den siste typen vil jeg komme tilbake til i en annen post.
Mitt anslag, basert på interesse for temaet over mange år, er at ca. 5 % nordmenn deltar aktivt i et kristent fellesskap og er jevnlige gudstjenestedeltagere. Det tilsvarer 250.000 av befolkningen. Antageligvis er dette litt for optimistisk.
Dette skal sammenlignes med undersøkelser som viser at ca. 20 % nordmenn har en kristen tro, altså 1 mill. mennesker.
Så kommer et opplagt spørsmål: Hvorfor klarer ikke kristne menigheter å fange opp de som tror?
Mitt svar på dette, er at kristne menigheter er ekskluderende. De er ikke i tilstrekkelig grad inkluderende.
Fordi det handler blant annet om vennskap. Her er de kristne ofte sosialt «mettede». Man har ikke «sosial kapasitet» til å inkludere flere.
I tillegg til mine i prinsippet ukentlige husmenighetsaktiviteter, er min kone og jeg deltagere i cellegrupper og vennegrupper med kristne deltagere, som samles én gang i måneden eller sjeldnere. Mens vår husmenighet er uttalt åpen for nye deltagere, er det et ikke-tema i de øvrige gruppene vi deltar i. I stedet velger man å nyte tryggheten i en gruppe hvor alle kjenner alle. Å inkludere nye vil medføre «stress» som ingen i praksis ønsker.
Hvorfor har ikke kristne en inkluderende mentalitet?
Tradisjonelt har veien inn i menighetsfellesskapet vært gjennom samlingene i kirken. Der er alle velkommen, som det står i annonsene. Men hvorfor ikke bruke husgruppene som en inngangsdør til menighetene?
Jeg tror at det kommer av en grunnleggende skepsis som Kirken har hatt helt siden oldkirken forbød husmenighetene. Den sentrale kirkemakten har alltid hatt mistro til hva folk finner på når de samles i grupper. Man er redd for å miste kontrollen. Derfor, det som foregår i husgruppene, skjer på sparebluss.
Det er 750.000 nordmenn som er troende og uten menighetsfellesskap. Menighetene burde henvende seg til dem. Samtidig som man må innse at tersklene inn til kirkene for mange er altfor høye.
Så da blir spørsmålet, hvordan senke tersklene?
Hva med å gi husgruppene i oppdrag å vokse? Første forutsetning da måtte være og gi dem frihet til å øke sin aktivitet. Jeg tror for eksempel at det ikke holder å samles kun én gang i måneden eller sjeldnere om man vil utvikle bærekraftige fellesskap. Dersom noen skulle ønske å samles én gang i uken, vil det kunne ha som konsekvens at oppslutningen om de sentrale aktivitetene vil bli mindre.
Men kan det ikke være verdt det?
Set my people free!
Her er noen av de argumenter jeg har møtt mot husmenigheter.
Argument 1:
«Man kan ikke bruke Bibelen som håndbok i hvordan man skal organisere menigheter i dag».
Feil premiss: Organisere.
Det handler ikke om organisering. Det handler om verdier. Og det handler om å følge sin overbevisning.
Akkurat å legge vekt på verdier kan kanskje virke litt konfronterende, fordi man da kan gi inntrykk av å mene at andre ikke er opptatt av verdier eller har dårlige verdier.
Argument 2:
«Da blir det opp til dere å vise at husmenigheter gir større framgang enn tradisjonelle menigheter».
Feil premiss: Framgang.
Igjen: Det handler ikke om å vise framgang. Det handler om verdier. Det handler om å følge sin overbevisning.
På den annen side: I Guds rike er det lite som overgår evangeliets framgang. For i alle tilfelle å frelse noen, sa Paulus. All virksomhet som fører til menneskers frelse, har stor verdi, og skal aldri snakkes ned.
Argument 3:
«Hvordan vet dere at husmenighet vil fungere?»
Svar: Det vet vi ved å lese om urkirken i Bibelen. Og kirkehistorien. Dessuten, se på misjonsmarken i dag, særlig der hvor evangeliet har trange vilkår, Kina, araberverdenen, etc. I de sammenhengene er det ikke noe annet som fungerer enn husmenigheter. Så att husmenigheter fungerer, er hevet over tvil.
Argument 4:
«Du gjør det bare for å få en mulighet til å preke selv.»
Den er litt kinkig. Slag under beltestedet, kanskje. Mistenkeliggjøring av motiver er det vanskelig å forsvare seg mot. Men det er også muligens en reaksjon på min egen til tider harde kritikk av hierarki, etc.
Jeg trives nok mer med å skrive enn å preke. Men jeg har lagt merke til i den senere tid, at jeg kan bli inspirert og ivrig og framfører noe som kan ligne på en preken. Ellers er det dialogen i gruppen jeg setter pris på.
Unnskyld overskriften. Husmenighet er ikke tull.
Det er utrolig hvor raskt den norske Pinsebevegelsen forandrer seg. For eksempel dette: Hvor regner «ledende» pinseledere at Pinsebevegelsen har sine røtter fra?
Svaret kan være: Oldkirken.
De gamle pinsevennene: Urkirken.
Er det stor forskjell på urkirken og oldkirken?
Om man har fokus på urkirken eller oldkirken, handler om man vil dele Reformasjonens teologiske perspektiver eller før-reformasjonens perspektiver.
Dette fordi urkirken handler om Skriften, mens oldkirken handler om tradisjonen.
Og da trer Martin Luther inn på scenen, og sier "Skriften alene". Men det sier ikke de tradisjons-elskende pinseledere i dag.
De gamle pinselederne stod i den radikale reformasjonen, som faktisk handlet om demokrati. Eller mer spesifikt kongregasjonalisme. Som betyr at menighetene er selvstendige. Ingen organisasjonsmessige instanser over menigheten. Dessuten forutsetter kongregasjonalismen at menigheten har et kollektivt lederskap og at menighetsmøtet er menighetens øverste myndighet.
Og da ser alle «gamle» pinsevenner bildet med eldsteråd og det hele. En struktur som mange av dagens pinseledere ikke har annet forakt til overs for.
Hvor mange har ikke opplevd kjedelige menighetsmøter med diskusjoner om bagateller, og hvor mange pastorer har ikke opplevd umulige eldsteråd uten vilje til forandring?
Denne forakten for menighetsdemokratiet har ført til at Pinsebevegelsen i dag består av mange menigheter med en autoritær struktur. Er det noe som er sikkert, så er det at en autoritær struktur fører til ledelsesmessige skandaler. La meg nevne Jesus Church, Sentermenigheten og nå nylig Hillsong. Den største skandalen var ikke en pinsemenighet, men kunne godt ha vært det: Levende Ord.
Dagens lederskap i Pinsebevegelsen har ikke hatt noen motforestillinger mot å slippe inn menigheter med autoritære trekk. Tvert i mot. Det har blitt det nye idealet.
Hvorfor blir det skandaler?
Fordi autoritære strukturer krasjer med norsk kultur. Nordmenn er oppdratt egalitære. Vi forventer både respekt og deltagelse i de sammenhenger vi engasjerer oss. Opplever man det motsatte, skapes et trykk som før eller siden eksploderer.
At autoritære strukturer også strider mot Skriften er en annen sak. Men det er dagens pinsevenner mindre opptatt av. Skriften er ikke lenger relevant.
Personlig fatter jeg ikke at Pinsebevegelsen klarte uten debatt å kappe sine røtter fra urkirken og reformasjonens «Skriften alene» og dyppe dem i oldkirkens sprukne tradisjonsbrønner og hierarkiske strukturer.
Hva gjør man så med alle skandalene? Jo, man går videre på sine ville veier og bygger hierarkiet enda høyere med en organisasjonsmessig overbygning over menighetene i håp om å unngå autoritarismens bitre frukter.
Som middelalderens kjettere er jeg den som protesterer mot utviklingen bort fra det opprinnelige. Bort fra hodet (i den nytestamentlige betydningen av det greske kefale). Bort fra urkirken.
Martin Luther tok opp kampen og knuste sin tids autoritære kirkelige struktur. I alle fall til en stor grad. Men kirkehistorien er full av eksempler på den utviklingen Pinsebevegelsen gjennomgår. Og den synes å være uunngåelig.
Personlig er jeg glad for at det finnes frihet i Kristus. Frihet til å leve ut de verdier Mesteren lærte oss. Og jeg er glad for å leve i et samfunn som fortsatt nyter de demokratiske fruktene og rettighetene som Reformasjonen ga oss.
